Sosial-entreprenøren — agent med rett til å endre

 

Verken staten eller markedet kan tilfredsstille behovet for sosiale omsorgsgoder. De offentlige tiltakene kan være både rigide, kostbare og i visse tilfeller ganske enkelt forverre de problemer de var ment å skulle løse. Vi trenger også sosiale entreprenører.


Skrevet av Minerva, minervanett.no August 2007

Link til original webside

I den moderne og velutviklete sosialdemokratiske velferdsstaten er det myndighetenes oppgave å forsyne landets borgere, både de yrkesaktive og de som står utenfor verdiskapningsprosessen med de sosiale omsorgsgoder som, i takt med den politiske, økonomiske, kulturelle og velferdsmessige utvikling både kreves og muliggjøres. Men sentralt dirigert omsorg når ikke alltid frem til alle og passer heller ikke alle individer og grupper av befolkningen.
 
Byråkratiets dysfunksjoner er mange og dens hierarkiske og formelle struktur, hvor de ansatte styres med et ingeniørmessig syn, har klare begrensninger og kan virke som en trussel mot individet og dets integritet. I produksjon og fordeling av sosiale omsorgsgoder står de ansatte som er plassert lengst ned i det hierarkiske system nærmest brukerne, utfordringene og problemene slik det fremstår i det daglige liv, men den enkelte ansatte har begrenset mulighet til på eget initiativ å gripe inn i situasjonen ettersom alle beslutninger om endring tas på et høyere nivå i systemet.
 
Maktkonsentrasjonen i en sentralisert myndighet innebærer at initiativet til endring vil utgå fra en maktelite hvis hensikt er å styre utviklingen i en bestemt retning, hvor hensynet til befolkningens omsorgsbehov nødvendigvis må dele oppmerksomheten med konkurrerende interesser av egennyttig art fra de styrende myndigheters side. Velferdssamfunnet bygger i høy grad på troen hos den enkelte borger på at man kan delegere sitt ansvar både for seg selv og andre til staten. Vi står ovenfor et problemområde hvor denne filosofis åpenbare begrensninger gjør seg gjeldende.
 
Myndighetenes definisjoner og programmer i den sosiale sektor er ofte så mangelfulle at de ikke har praktisk verdi. Dette kommer ganske klart til uttrykk gjennom utviklingen og utøvelsen av industrisamfunnets ideologi, hvor individet stigmatiseres blant annet på bakgrunn av industrisamfunnets produktivitetsnormer, hvor grunnleggende behov og rettigheter søkes ivaretatt i forhold til individets fulle delaktighet og sterkt tilsidesettes ved begrenset delaktighet, og hvor glidende overganger i liten grad passer inn. Velferdsstatens tilhengere er uvillige til å forestille seg at de offentlige sosiale tiltak kan være både rigide, kostbare og i visse tilfeller ganske enkelt forverre de problemer de var ment å skulle løse.

Et grunnleggende spørsmål er hvorfor sosiale tiltak og relaterte aktiviteter igangsatt fra myndighetenes side ikke tar mer direkte hensyn til forbrukernes behov, skattebetalernes preferanser og arbeidernes ønsker. Dette fenomenet reiser spørsmålet om hvorvidt sosiale entreprenører og sosial innovasjon kan bidra til å gjøre den sosiale sektor mer effektiv og svarende til forbrukernes ønsker uten å involvere de store offentlige industrielle kompleksene i den sosiale sektor.

 
Ulike tider krever ulike løsninger for produksjon, finansiering og distribusjon av sosial omsorg og man kan ikke forvente at bare en type løsning er gangbar. Både behovet og mulighetene for private initiativtakere i den sosiale sektor varierer over tid. Apparatet fra industrisamfunnet endres og brytes ned. Overgangen til tjenestesamfunnet krever sin løsning. Sosiale entreprenører er derfor nødvendige i alle miljøer, om enn i ulikt omfang, både i USA så vel som i Europa, for å tilfredsstille nye behov og utvikle nye metoder for på den måten komplettere velferdsstaten eller lede dens utvikling inn på nye spor.
 
Sosialt entreprenørskap handler om å bryte fastlagte vaner og mønstre av tradisjonell karakter og gjennom innovative handlinger finne unike løsninger på komplekse problemer i den hensikt at endring skal bidra til å gjøre tilværelsen bedre. Endringsagentene er drivkraften i transformasjonen. Sosialt entreprenørskap er antatt å være den hurtigst voksende sektor i USA i vårt århundre. Samtidig er sosialt entreprenørskap svært lite omtalt i skandinavisk sammenheng.
 
Skal man være innovativ kreves handlingsfrihet, og i et vellykket sosialt entreprenørskap kan ingen sentral myndighet styre retningen på det frie kapital eller den sosiale aktivitet.
 
Innovasjon krever ingen spesielle forutsetninger eller noen form for tilrettelegging fra myndighetenes side fordi mulighetene til forandring alltid finnes latent i tilværelsen. Det er entreprenørens innovative handlinger på mikronivå, sprunget ut av det enkelte individs egne forutsetninger og skaperkraft som utgjør insitamentet i endringsprosessen.
 
Innovasjon representerer et relativt skarpt brudd med etablerte måter å gjøre tingene på og innovasjonen gir en ny ferdighet; evnen til å gjøre noe som tidligere ikke kunne gjøres, eller i alle fall ikke like tilfredsstillende eller ikke like så økonomisk. Sosial innovasjon betegner den prosess hvor et enkeltstående individ fatter frie og selvstendige beslutninger vedrørende kombinasjon og bruk av produksjonsfaktorene i den hensikt å lansere en sosial tjeneste som bedrer tilværelsen for mennesker og som ikke tidligere har vært på markedet. Resultatet er økt sosial verdi. Den sosiale entreprenør handler med stor grad av risiko og med sitt gode navn og rykte i pant. Skulle aktiviteten bli mislykket, taper den sosiale entreprenør tilliten i markedet og sin troverdighet som sosial agent.
 
Ledende sosiale entreprenører er heltene og heltinnene i det 21. århundre og de antas å være sjeldent forekommende i en befolkning. Noen eksempler på kjente sosiale entreprenører er Robert Baden-Powell (grunnlegger av speiderbevegelsen i 1907), Muhammed Yunus (grunnlegger og administrerende direktør av The Grameen Bank og Nobels fredsprisvinner i 2006), Bill Drayton (grunnlegger og administrerende direktør av Ashoka — Innovators for the
Public, 1980 – organiserer over 2000 ledende sosiale entreprenører på verdensbasis), Mary Gordon (utviklet Rooths of Empathy , ROE, et klasseromsbasert utviklingsprogram for barn ned i treårs alder, Canada, spredt over store deler av verden), Jeroo Billimoria (grunnlegger av Childline i India, prisvinner ved Schwab Foundation for Social Entrepreneurship i 2001), Dr. Maya Angelou (beskytter av Maya Angelou Public Charter School (MAPCS), 1998 – en skole med spesielt opplegg for utsatte barn og ungdommer i Washington D.C.), Dr. Byrnes Shouldice (utviklet et innovativt medisinsk tilbud for skadede soldater under den andre verdenskrig) og Frances Hesselbein (øverste leder av jentespeiderne i USA fra 1976 til 1991 og ledet organisasjonen gjennom en viktig transformasjon).
 
I Norge er kunnskap og informasjon om sosialt entreprenørskap fortsatt i den innledende fase.
En rekke analysekriterier ligger til grunn for analyse av hvem som kan betegnes som sosial entreprenør, men like gjerne kan den enkelte definere seg selv og sin aktivitet.
 
Et eksempel er Einar Sørbye. Han utviklet Unity- senter for helse og livskvalitet, som drives som et konseptbygg. Et konseptbygg er ifølge Einar Sørbye en kombinasjon av mange selvstendige næringsdrivende (f. t. 75) som gir tilbud av varer og tjenester i et stort omfang innenfor det alternative segment, og som er samlet i et bygg med sentral beliggenhet og grei adkomst for brukerer og tilbydere. De produkter og tjenester som tilbys på konseptbygget er hver for seg ikke noe nytt. Det er spesialiseringen og tilbudet i stort omfang innenfor det alternative segment, hvor ideen om å bidra til å skape sosial verdi ved å gjøre tilværelsen bedre for mennesker, som er det nye i markedet. Denne aktiviteten kan ikke det offentlige ta seg av, ifølge Einar Sørbye, fordi det kreves noe som går utover ren organisering av de materielle ressurser; det kreves en person som er genuint opptatt av å spre et budskap og komme opp med gode ideer om hvordan det skal gjøres. Einar Sørbye bærer alle kjennetegn på en sosial entreprenør.
 
Sosiale entreprenører setter sine anstrengelser inn på de områder hvor myndigheter og frie markedskrefter ikke har klart å skape et godt nok tilbud. Sosiale entreprenører arbeider med miljøvern, mikrofinans, matforsyning, kunst, helse og omsorg, utdanning, arbeidsformidling, markedsføring, arkitektur, byplanlegging, forskning og på en lang rekke andre felter. Sosiale entreprenører tar tak i de bakenforliggende årsaker til problemene i stedet for å behandle symptomer. De setter nye verdistandarder og gir håp og inspirasjon for mange mennesker. De deler felles, underliggende kjerneverdier og den oppfatning at ethvert menneske har kapasitet til å medvirke på en meningsfull måte til økonomisk og sosial utvikling. De representerer en uimotståelig motkraft til industrisamfunnets ideologi.
 
Sosiale entreprenører ønsker å vise en opphøyet sans overfor de som skal betjenes og de strever etter å benytte et respektfullt og nøytralt språk, filtrert for enhver tale av heroisk, politisk, juridisk eller følelsesladet art. Sosiale entreprenører er trenet til å utrette mer med færre ressurser og utforsker og benytter alle typer ressursmuligheter, fra det rent filantropiske til profesjonelle finansielle metoder. Ved å kombinere uprøvd praksis med innovasjon skapes sosial verdi, men den sosiale aktivitet kan på sikt også gi et vesentlig økonomisk overskudd. De fleste sosiale entreprenører jobber i det stille uten å motta verken hyllest eller rikdom for sin innsats, og mange sosiale entreprenører jobber i det skulte med svært begrensede ressurser, men oppnår likevel endringer til beste for mennesker.
 
De ledende sosiale entreprenører blir gode og viktige rollefigurer i samfunnet. Vedkommende vil assosieres med sin rolle over tid, noe som indikerer at aktiviteten ikke er en kortsiktig tilfeldighet, men at en permanent endring har funnet sted. Når mange mennesker følger eksemplet til den sosiale entreprenør, vil samfunnet endres. Denne endring vil være en irreversibel modernisering.
 
Sosiale entreprenører er genuine mennesker kjennetegnet av sin sterke vilje, besluttsomhet og skaperkraft og utfører innovasjoner som har potensialet til å endre hele samfunnssektorer med spredning over store geografiske områder, nasjonalt som internasjonalt. De belønnes i første rekke med gleden og fornøyelsen av å utnytte sin kreativitet og skaperkraft og deres bidrag leder til omstøtende endringer i de sosiale og politiske strukturer, til beste for mennesker basert på gjensidig respekt.
 
Den sosiale entreprenør — agenten med rett til å endre, bidrar til å gjøre verden til et bedre sted for mennesker, noe som også er hovedhensikten med demokratiet.
  • Jan-Urban Sandal er bedriftsrådgiver og forsker med doktorgrad i økonomisk historie på teoriene til den østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter. Han har nylig utgitt boken Sosial-entreprenøren, agent med rett til å endre. (Kolofon, 2007)